Fredag 22. Juli 2011 rammet marerittet Norge. Dette lille svaberget så langt mot nord hvor furua, fiskere og småbønder i generasjoner har klamra seg fast til fjellsida i snøblest og sommersol, fikk plutselig kjenne på et gufs av hat som vi ikke har sett maken til på over et halvt århundre. Vi fikk en grusom påminnelse om hva våre medmennesker i andre verdenshjørner lever med til hverdags. Det var som å få en iskald knyttneve i trynet, og vi ble sittende med åpne, siklende munner og fjerne, stirrende blikk i dagevis etterpå.
Jeg selv er målløs – jeg sørger. Det høres kanskje rart ut for noen – så vidt jeg vet er ingen av mine nære rammet i denne tragedien. Jeg er ikke personlig berørt, som det heter så fint. Likevel er jeg i sorg. Det er så ubeskrivelig fortvilende at nesten hundre av våre alles brødre, søstre, mødre, fedre, naboer, venner, kjærester og klassekamerater har blitt utslettet på dette viset. Ikke bare var de uskyldige, ikke bare hadde de ikke gjort noe galt – de ble direkte eller indirekte drept fordi de trodde på solidaritet mellom folkeslag, demokrati, toleranse, vennskap, menneskerettigheter og fred. Det er dette som virkelig gjør meg kvalm. Det kunne vært meg selv. Deres verdier er også mine verdier. Jeg drar også på sommerleirer. Jeg tilhører til og med til den politiske venstresiden – det er i prinsippet bare tilfeldighet at jeg ikke var blant dem. Min familie, venner og bekjente har ringt og skrevet til meg de siste dagene for å fortelle meg hvor glade de er for at jeg fremdeles er her. Familien, vennene og bekjente til hundre andre har ikke lengre noen å ringe til.
Samtidig er jeg stolt og litt varm inni meg. Jeg er stolt over at landet vårt ikke har reagert på dette med mer hat, men med mer kjærlighet. Mot alle odds, og til verdens forbauselse. Vår statsminister sa samme dag som helvete utspant seg, at vi vil svare med mer demokrati, mer åpenhet, mer humanisme. «Ingen skal bombe oss til taushet, ingen skal skyte oss til taushet, ingen skal noensinne skremme oss fra å være Norge». Det norske samfunn har ikke reagert med hat, kulde, frykt, økt sikkerhet og løfter om krig – vi har reagert med å åpne våre hjem for hverandre, holde sammen, tenne lys og ta vare på hverandre, uansett religion og partipolitisk tilhørighet. Jeg er målløs av beundring over den gode viljen til folk som bor i Norge.
Selv skal jeg forsøke å bruke dette som et vendepunkt i mitt liv. Det er godt mulig jeg mislykkes. Kan hende faller jeg inn i hverdagsrutiner og glemmer alt om «The greater good» - det er vanskelig å la være – men jeg vil i det minste forsøke. Jeg vil forsøke å gjøre mitt beste for å hjelpe medmennesker, både gjennom mitt yrke og legegjerning, og gjennom mitt liv som privatperson. På et eller annet nivå kan vi alle gjøre noe – jeg skal delta på dugnad og traske kilometervis i slaps som bøssebærer. Jeg skal steke vafler og måke snø for syke naboer, og jeg skal arbeide frivillig i hverdag og ferier. Jeg vil arbeide for fred, rettferd og menneskeverd på tvers av kulturgrenser og landegrenser. Jeg vil smile til fremmede på gata, uansett om de har hijab, turban, kalott eller hanekam på hodet. Fremst av alt vil jeg heve stemmen oftere. Det føles veldig, veldig feil at andre skal gi sitt liv for verdier og livssyn som jeg delte med dem, mens jeg selv forblir en lavmælt sofavelger. Jeg skylder de døde såppass.
Kanskje blir noen av dere med meg? Ikke bare dere andre som er heldige nok til å bo i Norge, men også dere andre, dere der ute i verden? Dere som har sår på sjela fra før? For når alt kommer til alt, er det nøkkelen til vår seier; Seier er å vise at vi mennesker er alle én familie innerst inne, og at vi står sammen. Gjennom alt. For, som Æsop sa det i sin tid: «United we stand – divided we fall.»
Jeg selv er målløs – jeg sørger. Det høres kanskje rart ut for noen – så vidt jeg vet er ingen av mine nære rammet i denne tragedien. Jeg er ikke personlig berørt, som det heter så fint. Likevel er jeg i sorg. Det er så ubeskrivelig fortvilende at nesten hundre av våre alles brødre, søstre, mødre, fedre, naboer, venner, kjærester og klassekamerater har blitt utslettet på dette viset. Ikke bare var de uskyldige, ikke bare hadde de ikke gjort noe galt – de ble direkte eller indirekte drept fordi de trodde på solidaritet mellom folkeslag, demokrati, toleranse, vennskap, menneskerettigheter og fred. Det er dette som virkelig gjør meg kvalm. Det kunne vært meg selv. Deres verdier er også mine verdier. Jeg drar også på sommerleirer. Jeg tilhører til og med til den politiske venstresiden – det er i prinsippet bare tilfeldighet at jeg ikke var blant dem. Min familie, venner og bekjente har ringt og skrevet til meg de siste dagene for å fortelle meg hvor glade de er for at jeg fremdeles er her. Familien, vennene og bekjente til hundre andre har ikke lengre noen å ringe til.
Samtidig er jeg stolt og litt varm inni meg. Jeg er stolt over at landet vårt ikke har reagert på dette med mer hat, men med mer kjærlighet. Mot alle odds, og til verdens forbauselse. Vår statsminister sa samme dag som helvete utspant seg, at vi vil svare med mer demokrati, mer åpenhet, mer humanisme. «Ingen skal bombe oss til taushet, ingen skal skyte oss til taushet, ingen skal noensinne skremme oss fra å være Norge». Det norske samfunn har ikke reagert med hat, kulde, frykt, økt sikkerhet og løfter om krig – vi har reagert med å åpne våre hjem for hverandre, holde sammen, tenne lys og ta vare på hverandre, uansett religion og partipolitisk tilhørighet. Jeg er målløs av beundring over den gode viljen til folk som bor i Norge.
Selv skal jeg forsøke å bruke dette som et vendepunkt i mitt liv. Det er godt mulig jeg mislykkes. Kan hende faller jeg inn i hverdagsrutiner og glemmer alt om «The greater good» - det er vanskelig å la være – men jeg vil i det minste forsøke. Jeg vil forsøke å gjøre mitt beste for å hjelpe medmennesker, både gjennom mitt yrke og legegjerning, og gjennom mitt liv som privatperson. På et eller annet nivå kan vi alle gjøre noe – jeg skal delta på dugnad og traske kilometervis i slaps som bøssebærer. Jeg skal steke vafler og måke snø for syke naboer, og jeg skal arbeide frivillig i hverdag og ferier. Jeg vil arbeide for fred, rettferd og menneskeverd på tvers av kulturgrenser og landegrenser. Jeg vil smile til fremmede på gata, uansett om de har hijab, turban, kalott eller hanekam på hodet. Fremst av alt vil jeg heve stemmen oftere. Det føles veldig, veldig feil at andre skal gi sitt liv for verdier og livssyn som jeg delte med dem, mens jeg selv forblir en lavmælt sofavelger. Jeg skylder de døde såppass.
Kanskje blir noen av dere med meg? Ikke bare dere andre som er heldige nok til å bo i Norge, men også dere andre, dere der ute i verden? Dere som har sår på sjela fra før? For når alt kommer til alt, er det nøkkelen til vår seier; Seier er å vise at vi mennesker er alle én familie innerst inne, og at vi står sammen. Gjennom alt. For, som Æsop sa det i sin tid: «United we stand – divided we fall.»
Ruth Davey Eig, 25.07.11
(Illustrasjon:: "Lift Me" - landmineoffer. Kull, A3, Ruth Davey Eig 2009.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar